Terje Isungset – oppfinneren av ismusikk
Terje Isungset er en norsk perkusjonist, komponist og trommeslager, og en pioner innen bruk av naturmaterialer i musikk. Som en forlengelse av hans interesse for å skape lyd fra naturlige elementer oppsto det musikalske konseptet ismusikk.
Siden 1999 har han utforsket musikk fremført på instrumenter laget av is og utviklet det unike konseptet ismusikk. Gjennom eksperimentering med ulike typer is – både akustisk og forsterket – utviklet han teknikker som lot isen «synge». Allerede året etter, i 2000, fikk han i oppdrag å skape og fremføre verdens første ismusikk-konsert inne i en foss på Lillehammer.
Ismusikk med strengeinstrument
Årsaken til å inkludere strengeinstrumenter i prosjektet var å utvide det musikalske uttrykket. Bengt Carling fra Sverige var med å bygge instrumentene de første årene, bl a. en 4 strengs harpe som var en slags kombi “harpe-isofon”.
Ice Music Festival
I 2005 startet Terje Ice Music Festival på Geilo, som i flere år ble arrangert årlig i forbindelse med årets første fullmåne. Senere har festivalen blitt flyttet til ulike steder, blant annet Ål, Grønland og Oslo. Musikken fremføres utendørs i bitende kulde, i spektakulære omgivelser som is-scener og isigloer. Festivalen har tiltrukket musikere og publikum fra hele verden, og Terjes arbeid med isinstrumenter er grundig dokumentert gjennom nettstedet Icemusic.no og mer enn ti utgitte ismusikk-album.
De første isharpene (2007–2011)
I 2007 forsøkte Terje å lage en isharpe der strengene også var av is. Instrumentet fungerte mer som et slagverk, og stemming viste seg å være svært krevende.
I 2008 tok derfor Terje kontakt med meg med en spennende idé: Kunne vi sammen utvikle verdens første isharpe til festivalen i 2009?
Målet var å bygge en harpe utelukkende av is, men med ekte harpestrenger. Det viste seg raskt å være umulig å feste strengene direkte i ren is. Vi måtte derfor finne alternative løsninger.
Den amerikanske ice carving-eksperten Bill Covitz skar ut isblokkene og formet selve harpa.
Her er bilder som viser hvordan isen blir hentet, fraktet og skjært ut.
Sammen med ingeniør og arkitekt Helder Neves eksperimenterte vi frem en løsning: en trekantformet isharpe.
En liten treplanke ble støpt inn øverst i isblokken, hvor originale harpestemmeskruer ble festet. En annen treplanke, med mindre hull, ble støpt inn nederst i isen slik at strengene kunne festes på samme måte som på en tradisjonell harpe (center strip).
Alt arbeid måtte foregå utendørs, og prosessen var ekstremt krevende, både fysisk og mentalt. Planlegging, testing, bygging og forming av harpa – inkludert montering av 30–35 strenger i iskald vind – tok fem til seks døgn med sammenhengende arbeid.
På grunn av kulden var jeg svært forsiktig med strammingen av strengene. De røk lett dersom de ble stemt normalt. Jeg monterte dem derfor med slakt spenn og strammet dem gradvis. Kun få minutter før åpningskonserten – og før den første harpetonen skulle spilles – ble den siste strengen montert. Jeg valgte å forsøke å stemme instrumentet “omtrent” en kvint lavere enn vanlig, og frem til da visste jeg faktisk ikke hvordan instrumentet ville klinge. Det var bare å kaste seg ut i det og skape noe der og da.
Her kan du høre resultatet – mine aller første toner og mitt første musikalske møte med isharpa.
Ekstra detalj for harpister: Isharpa er strenget med ekte Bow Brand Concedo- og Bow Brand Wire-strenger. Personlig opplever jeg at den klinger nokså likt en vanlig harpe – men med en tydelig kald klang.
Etter festivalen smeltet alle instrumentene og vendte tilbake til naturen – noe som gjorde prosjektet både midlertidig og spesielt vakkert.
I 2010 ble jeg invitert tilbake, og denne gangen bygde vi tre ulike isharper:
- én trekantet harpe
- én rund isharpe
- én stor, rektangulær bassharpe med dype strenger
Dette ga oss mulighet til å utforske ulike klangregistre. Trekantharpa fungerte svært godt, og bassharpa produserte dype, vakre toner som virkelig imponerte.
Under innspillingen av Winter Songs, der vinden spiller på harpestrengene, måtte jeg sitte ute i stormen – isharpa var for stor til å få inn i igloen.
I 2011 reiste vi til Val Senales, hvor vi spilte inne i en isbre på over 3000 meters høyde. Konsertrommet var en kuppelformet «dome» av is – helt unikt og et eventyr i seg selv.
2014 – lærepenge og grunnlaget for plexiglass-løsningen
I 2014 ble jeg igjen invitert til isfestivalen, og vi ønsket å videreutvikle isharpa ytterligere. Den største utfordringen med den rette trekantharpa var at strengene i midtregisteret (3. og 4. oktav) ofte røk. Målet ble derfor å bygge en større, bueformet harpe inspirert av – og i samme størrelse som – en 47-strengs konsertharpe.
Vi fikk laget en plexiglassdel, formet som halsen og mekanikken på en vanlig pedalharpe, som skulle støpes inn i isen. Instrumentet ble visuelt helt fantastisk. Jeg spilte først en konsert med relativt slakke strenger.
Dagen etter skulle jeg fremføre en egen solodel. Vi bestemte oss da for å stemme strengene strammere. Rett før konserten stemte jeg strengene sakte, men sikkert opp, da alle isekspertene mente konstruksjonen ville tåle belastningen. Lyden var helt magisk – en vakker, fyldig harpelyd med en uforglemmelig iskald klang. Jeg var overlykkelig og gledet meg enormt til å spille min solo på den store isharpa.
Men like før konsertstart skjedde katastrofen: isen – og harpa – eksploderte. Heldigvis befant ingen seg i nærheten. Det kunne fått alvorlige konsekvenser. Den vakre isharpa ble knust i tusen biter, og det ble ingen fremføring den kvelden. Vi var alle i sjokk – og samtidig lettet over at det, etter forholdene, gikk bra.
Dagen etter bygde vi raskt en liten trekantet harpe som midlertidig løsning, ved hjelp av plankene og stemmeskruene fra tidligere år, slik at jeg kunne delta på de resterende konsertene under festivalen.
Denne hendelsen ga oss en viktig lærepenge: Naturkreftene kan ikke kontrolleres, og is alene kan ikke bære fullt strengespenn.
Dagens sikre isharpe – plexiglass-løsningen
For å få bedre kontroll over naturkreftene, strengespenn, stemming og sikkerhet, utviklet vi derfor en løsning med en hel plexiglasskropp som støpes inn i isen. Utgangspunktet for konstruksjonen er en harpemodell tilsvarende en Lyon & Healy Silhouette harpe.
Denne løsningen gjør det mulig å:
- ta isharpa med på turné
- oppnå stabil stemming og kontrollert strengespenn
- ivareta sikkerheten for både musikere og publikum
- samtidig bevare isens estetikk og magi
Plexiglassharpa støpes inn i en iskropp, og lyden forsterkes gjennom vibrasjoner i isen, strengene og konstruksjonen. På denne måten kan harpelyden integreres med Terjes øvrige isinstrumenter – bass, slagverk og horn – og musikken kan fremføres på en trygg og kunstnerisk overbevisende måte.
Lyden av isharpa er helt spesiell og klinger vakkert sammen med Terjes isinstrumenter.
Refleksjon og visjon
Prosjektet viser hvor midlertidig – og samtidig magisk – musikk på is kan være. Instrumentene smelter, men musikken lever videre i opplevelsen. Terjes arbeid kombinerer kunst, musikk og klimabevissthet, og inviterer både musikere og publikum til refleksjon over naturen og vårt forhold til den.
Stafettpinnen for isharpeprosjektet er nå gitt videre til Julie Rokseth, da arbeidet etter hvert ble for tidkrevende å kombinere med min 100 % stilling i Kringkastingsorkesteret.
Jeg håper så mange som mulig får muligheten til å høre Terjes musikk og oppleve den fantastiske isharpa. Dette er et prosjekt som forener kreativitet, natur og teknologi på en helt unik måte. Følg med og grip sjansen når den byr seg – jeg kan love en uforglemmelig, helt annerledes musikalsk og visuell opplevelse.
